En togtur

I mandags ble jeg rammet av SJs (Statens järnvägars) signalfeil. Det er vel heller en regel enn et unntak at det blir signalfeil, men det ble en virkelig hyggelig reise med to timers taxitur. Sjåføren med sin värmlandsdialekt minnet meg om filmen Smala Sussie, en helt snuskete underbar film. SJs reiser blir ofte innholdsrike.

En kald vinternatt - kanskje det var en gang som jeg skulle reise hjem over jul, det skjer ofte spennende ting i juletrafikken. Utenfor vinduene var det mørkt som kull. Man kunne bare utskille små lyspunkter på avstand. Til min store glede stoppet toget et sted i de svenske dype skogene. En hendelse som fort kan bli opprinnelsen til et aggressivt foraktet minne, men som gjennom det gode møtet ble til inspirasjon. Timene i den dype, frosne, svarte skogen tilbrakte jeg i bistroen. Konsumerende vin spanderte jeg tiden sammen med to koselige og spennende mennesker. Jeg husker ikke detaljer av hva vi snakket om, men jeg husker en upretensiøs holdning, nysgjerrighet for hverandre og åpnende frihet.

Det er så vakkert når man kan møtes en plass, uten krav og forventinger. Slik som om man bare er opptatt av nået. Kanskje er det for at effektiviteten må rekapitulere når toget står still i mørkret? Helt plutselig blir vi nærværende i nået fordi vi ikke kan flykte til fremtiden. Det er nesten slik at jeg begynner å drømme om at himmelen bare består av forsinkede tog.

I sommer har jeg fått vasket øyene mine

Ute er det regn og sol, inne er det bøker på hver side om meg. Jeg sitter i biblioteket, beredt til å starte lesinga. Jeg har ullgenser og kaffe. Det føles nesten ut som en eventyrstund, det mangler bare en peis. Burde ikke alle biblioteker ha en peis? Før jeg tyr til boken vil jeg skrive et blogginnlegg. Hver dag tenker jeg at jeg burde ta tag i bloggen, hver dag en liten impuls av angst i magen min. Hvor mistet jeg kontinuiteten?

Hodet er tomt. Nei, vent! En setting: I sommer har jeg fått vasket øyene mine.

Jeg var i Notre Dame, det var vakkert. Det var lengesiden som jeg kunde se at noe er vakkert. Det er oftere lett å høre hvis noe er vakkert, men å se… Jeg tror at øyene mine har blitt utslitt av snabbe utskiftende bilder. Lei av idealer som jeg ikke orker leve opp til; hus, hjem og kropp. Jeg lukker øyene, må hvile.

I min kirke bruker vi ikke øyene. Kanskje er man redd for å erstatte Gud med jordisk skjønnhet - redd for å ikke skille mellom en gudsfornemmelse og bedragelsen i det vakre? Jeg er redd for å anerkjenne at jeg tror at skjønnheten er i Gud. Noe advarer meg for det skjønne. Men når jeg så vinduene i Notre Dame slo mitt hjerte for Gud, han som har skapt vår lengsel, han som vil skjønnhet.

Er det ikke merkelig at just som jeg sitter å prøver å sette ord på følelser som ikke er helt innom rekkehold – faller mine øyner på en bokrygg i hyllen: Synets teologi.

Nå er jeg beredt til å starte lesinga.

Anmeldelse av bokanmeldelse

I tilknytting til det seneste innlegget i bloggen leste jeg en enormt spennende anmeldelse av Lukas Moodyssons nye biografi Tolv måneder i skygge i Morgenbladet, skrevet av Anngjerd Rustand. Det er kanskje litt komisk å rekommandere en anmeldelse og ikke selve boken, men det er alt jeg kan gjøre hittil. Gleder meg til å lese Moodyssons bok i sommer. Det er nok så sjeldent at jeg leser noe i en avis og svarer høyt får meg selv på innpust, ”jah, mmm, akkurat så” Boken tar i følge anmeldelsen opp vanskelige moralske dilemmaer i tilknytting til menneskers arbeidssituasjon i Europa. ”Hva om dette var meg?” Dette er noe som jeg selv lengter etter å høre surrende mellom mennesker på t-banen. Det er slike spørsmål som kan forandre en mentalitet og et samfunn.

Det river i mitt hjerte

Det er lettere å skrive ved ekstreme, polariserende følelser. Enten da man er helt igjennom underbart glad, eller da sorgen og frustrasjonen river i hjertet. Den siste tiden har vært enormt lunka for meg. Det er kanskje en god ting å slippe den følelsesmessige berg- og dalbanen, men for meg føles det unaturlig – slik som om jeg ikke er helt våken. Jeg liker å se rundt meg på alt det vakre, eller å vite at jeg ikke har blitt for fjern til å se det vonde. Selvfølgelig lengter jeg til den dagen da alle tårer skal bli tørket (Åp 21:4) men jeg vil ikke innbille meg om at alt er bra når det egentlig ikke er det. Jeg tror at jeg heller lider enn lever i en illusjon.

I går så jeg en velstandens mann spytte på en dame som satt på asfalten å tigget i majorstuekrysset. Det var som om noen slo på hjertet mitt med en kjøtthammer og det har fortsatt ikke sluttet. Jeg holder fortsatt hendene for brystet, det gjør så vondt. Jeg ble så sint og oppgitt.  Å se den fremmedheten, den dype kløften mellom to mennesker.  Å se den totale bristen for empati som har vokst seg til avsky. Disse kløftene mellom mennesker er kanskje det som gjør meg aller mest redd, kanskje med menneskehetens historie som bakteppe.  Jeg blir redd når man tar vekk menneskers menneskelighet og begynner å se de som objekter, eller til og med problemer. Mennesket er ikke problemet, det er handteringen av  tiggere, eller selve tiggingen om du vil, som er problemet. Mennesket har et hjerte som slår, en lengsel, kanskje drømmer, ikke minst følelser. Mennesket har i følge meg en egenverdi uavhengig av hva han eller hun produserer og bør derfor alltid bli møtt med respekt.

Det er så enormt skremmende at det har fått vokst så mye hat i denne mannen at han spytter på tiggeren! Og i min egen setting leser jeg grunnen, ”tiggeren”. At jeg selv ikke benevner denne damen ved et navn, men med et upersonlig begrep viser på mitt eget avstand til disse menneskene.  Når vi lever avskjermet fra hverandre slutter vi å forstå hverandre. Empatien og ønsket om å forstå slukner. Jeg lengter så inderlig etter enhet og delaktighet i hverandres liv og jeg er livredd for hva avstanden gjør meg oss.

Dikt av Caroline Lygre 

Fra utstillingen Fremmedfrykt, på Det Teologiske Menighetsfakultet

Sol og Skitne Vinduer

Når jeg våknet på morgningen i dag følte jeg med en gang at dette var en bra dag. Den enkle grunnen er at klokken var syv, og det var lyst ute. Det nærmer seg vår og lysere tider. Inspirasjonen til å skrive vekkes til live sammen med vårsolen. Jeg kan ikke påstå at kreativiteten har vært i vinterdvale, men jeg har vært skikkelig lei av ord. Kanskje er det perfeksjonisten som visker at det likevel ikke blir bra nok? Eller så følger livet rett og slett en vei med forskjellige innhold, forskjellige tider. En tid for å lytte, en tid for å tale. En tid for å drømme, en tid for å virke. Mine tider er oftest en haug av kaos - et mylder av drømmer og prosjekter. Noen prosjekter går i boks, så som ekteskap, bostad, festligheter og konserter. Noen står på kø for å realiseres og jeg har en indre fred med at hvis de blir viktige nok, så blir drømmene virkeliggjort.

I dag våknet stemmen i mitt hjerte, den stemmen som ikke vil ti stille – som ikke kan undertrykkes. Dagslyset strålte rett inn i mitt hjerte. Det er ikke rart at Kristus sammenlignes med lys. Først å fremst så er lyset så vakkert! Men slik som jeg ser hvor skittent kjøkkenvinduet er når de første strålene fra vårsolen kikker frem, slik ser jeg hvor knapp min kjærlighet blir i forhold til Jesu kjærlighet. Men det stopper ikke der; slik som jeg får lyst til å vaske vinduet så at jeg kan se solen bedre, slik gir møtet med kjærligheten meg lyst til å lære meg å elske mer ekte.